Den siste måneden har vært den verste i mitt liv. Jeg er lei meg hele tiden. Jeg føler aldri for å gjøre noen ting lenger. Så mye som surrer rundt i hodet mitt. Så mange følelser. Så mange tanker. Alt går i surr. Hverdagen er et eneste stort kaos.

For dere som ikke kjenner meg. For dere som ikke vet hvem jeg er. Kanskje dere lurer på hva jeg mener.. På julaften feiret jeg og familien min jul hos min kjære mormor. Utover julekvelden ble hun dårlig. Vi snakket med sykehuset, og hun skulle legges inn tidlig neste morgen på 1.juledag. Hun kom seg på sykehuset og begynte behandling. Ting gikk bedre.

Så noen dager etterpå, 28. desember, fikk vi en telefon fra slekta vår i Danmark. Da hadde onkelen min Thøger og fetter Rene vært utsatt for en ulykke. De hadde vært med i en front-i-front kollisjon rett utenfor byen de bor i, og omkommet momentant. Det ble noen tunge dager. Både for slekt osv, men ikke minst for kona som mistet mannen sin og deres to tvillingjenter på 7-8 år som mistet faren sin.

Etter nesten to ukers sørging over onkel og fetter, og hvor vi uroet oss over mormor som så lå sykehuset enda, begynte dverghamsteren min å boltre seg i buret. Den oppførte seg veldig merkelig og jeg fikk den til dyrlegen. Mange sier at slike smådyr ikke har noe og si, men du blir faktisk veldig knyttet til dem. Så da dyrlegen sa at den kjære dverghamsteren min hadde fått hjernesvulst og pga størrelsen og alderen, var det ikke noe de kunne gjøre. Jeg hadde hatt henne i nesten to år, og så måtte hun avlives. Stakkars Trine ble avlivet 9. januar. Det gjorde alt verre.

Gjennom alt dette lå mormor på sykehuset. Hun var litt syk, så ble hun bedre, ble syk igjen og slik fortsatte det. Pga røykingen hennes i mange år hadde hun fått kols. Så på julen hadde hun fått lungebetennelse og blogforgiftning. Det var veldig negativt. Legen sa at han skulle klare å fikse henne, og ting gikk den rette veien. På mandag ble hun sendt hjem, og folk besøkte henne. Hun var så stolt at hun klarte å komme seg hjem.

Tirsdag morning var hun blitt dårlig igjen. Sykepasserne kom for å se til henne og ringte ganske raskt da hun ikke engang klarte å komme seg på do. Selv om mormor alltid har vært veldig oppegående og hatt god hukommelse osv, så var hun helt borte da ambulansen kom for å hente henne. I ambulansen på vei til sykehuset sank blodtrykket masse. Da de ville prøve å gjøre noe med det, så gikk det helt opp til 250 og så forsvant det helt..

24. januar, nøyaktig en måned etter at hun ble skikkelig syk gikk hun bort.. Og det gjør så utrolig vondt. Jeg har ikke gjort noen ting annet enn å grine i to døgn nå nesten. Vi er så utrolig glad for at hun fikk sin siste natt hjemme. Og at hun gikk bort i ambulansen eller i alle fall med profesjonelle rundt seg. De gjorde alt de kunne. Vi kunne ikke gjort noe mer.

Mormor har betydd så utrolig mye for meg. Hun har vært som en tredje forelder for meg. Vi bodde hos henne i 4 år da jeg var mindre. Og hun het Anna Dyrstad. Akkurat som meg.. I morgen skal vi se henne, og på tirsdag blir det begravelse. Dette har vært de verste to dagene i mitt liv. Virkelig. Det betyr så utrolig mye å høre at jeg har så mange rundt meg. Og vi er ei stor slekt som står sammen om sorgen. Hun har til sammen 54 etterkommere. 7 barn, 21 barnebarn og 33 oldebarn.

Er så utrolig glad for at jeg besøkte henne så mye som jeg gjorde. At hun opplevde konfirmasjonen min. At hun så jeg brukte bunaden jeg fikk av henne. At hun vet at jeg fikk lappen. At hun vet at jeg går på videregående. At hun vet jeg har mange venner og fikk møtt de nærmeste.. Mormor var verdens beste. Hun vil bli savnet mye. Jeg savner og elsker deg mormor. ♥

Beklager langt innlegg. Måtte få dette ut. Vet ikke hvor mye blogging det blir fremover enda.